Klimakommentaren

Om tiltakene ikke løser klimaproblemet på lang sikt, kan noen vel utprøvde tiltak gi betydelige helse- og miljøgevinster. Kommentar av CICERO-forsker Kristin Aunan. (Februar 2012)

2012 er året da Kyoto-protokollen, tidenes første klimaavtale, utløper. Det ligger an til at avtalen forlenges noen år, men med den beskjedne og raskt avtakende andelen av verdens utslipp som avtalen omfatter, er det svært begrenset hva den kan oppnå. Det protokollen måtte ha gitt av utslippsreduksjoner i Kyoto-landene, er dessuten med godt monn nøytralisert gjennom økte utslipp fra produksjon av varer de samme landene importerer fra utviklingsland.

Om det er vanskelig å bli enige om globale utslippsreduksjoner, er én ting på plass, nemlig målet. I København i 2009 ble landene enige om det berømte togradersmålet. Allerede nå, to år etter, er det imidlertid ikke politisk ukorrekt å hevde at dette neppe vil nås. Med dagens utslippsvekst styrer vi mot alvorlige klimaeffekter. Vi har lenge lagt vekt på behovet for tilpasninger til klimaendringer, men nå blir et annet konsept oftere og oftere nevnt – geoengineering. Geoengineering innebærer blant annet tiltak for å øke atmosfærens albedo, altså evnen til å reflektere sollys tilbake til verdensrommet. Dette vil kunne redusere noe av energitilførselen og bremse oppvarmingen. Mulige tiltak for å oppnå dette er å injisere reflekterende partikler i nedre stratosfære eller plassere speil ute i rommet – såkalte Solar Radiation Management-teknikker. Slike teknikker vil trolig ha en umiddelbar nedkjølende effekt, men anses for å være et meget risikabelt og drastisk virkemiddel, og det er store uklarheter både med hensyn til effektene på kort og lang sikt og om hvordan slike tiltak skal administreres.

Parallelt med at forskere i ulike miljøer tester ut teknologiske løsninger som kan dempe innkommende solenergi, er en annen del av forskersamfunnet opptatt av en bokstavelig talt mer jordnær metode for å oppnå rask avkjøling. FNs miljøprogram (UNEP) la i 2011 fram to rapporter som ser på muligheter for – og effekter av – å redusere kortlevde klimakomponenter, spesielt sot fra ufullstendig forbrenning av for eksempel kull, diesel og husholdningsbrensel, samt metan. Nye oppdaterte beregninger ble presentert i tidsskriftet Science i januar 2012. Sotpartikler har motsatt effekt av de reflekterende partiklene nevnt over. Sot absorberer sollys og gir økt oppvarming. Metan er en klimagass, men med mye kortere levetid enn CO2, og den bidrar til dannelse av en annen kortlevd klimagass, ozon. Å redusere disse kortlevde oppvarmende klimakomponentene vil kunne ha en tilnærmet spontan nedkjølende effekt og er sånn sett en form for geoengineering. Men heller ikke for disse tiltakene vet man med full sikkerhet hvordan klimaresponsen blir. Den store forskjellen fra Solar Radiation Management er at her handler det om å ta bort forurensninger som gir store helse- og miljøskader, særlig i utviklingsland. Blant annet beregnes det at opp til fem millioner for tidlige dødsfall, de fleste i India og Kina, kan unngås årlig fra og med 2030 ved å ta i bruk kjente og til dels meget rimelige tiltak.

Rapportenes klare budskap er at CO2-reduksjoner er nødvendig for å redusere klimaendringer på lang sikt, men de kortlevde komponentene kan spille en viktig rolle på kortere tidsskala for å unngå at den globale oppvarmingen overstiger to grader. Knippet med fjorten vel utprøvde tiltak som blir foreslått i artikkelen i Science, kan bidra med en halv grad unngått oppvarming i 2050 i forhold til den såkalte referansebanen. Om tiltakene ikke løser klimaproblemet på lang sikt, gir de med stor sikkerhet betydelige helse- og miljøgevinster. Det taler for at de bør gjennomføres før vi gjør alvor av å kle kloden med speil.

Publisert som aktuell kommentar i magasinet Klima 1/2012