Klimakommentaren

Det er ikke FN-prosessen det er noe feil med. Det er viljen. Kronikk av senior informasjonsrådgiver Christian Bjørnæs (november 2011).

Vi har lenge visst at vi styrer jorda mot farlige klimaendringer. Dersom vi fortsetter å øke klimagassutslippene i dagens tempo, kan vi komme til å varme opp jorda med seks grader innen århundret er omme ifølge de aller nyeste scenariene til FNs klimapanel. Samtidig vet vi at det finnes løsninger som vil redusere utslippene og samtidig opprettholde vår levestandard.

Neste år feirer FNs klimakonvensjon 20 år. Klimakonvensjonen er en traktat som ble laget under Rio-konferansen i 1992. Traktaten sier at mengden drivhusgasser i atmosfæren må begrenses for å unngå farlige klimaendringer. Hvor mye hvert land må begrense sine utslipp, skal avtales i egne protokoller. Under det årlige forhandlingsmøtet som ble avholdt i Kyoto i 1997, vedtok man den hittil eneste protokollen. Den reduserer en liten gruppe lands utslipp med rundt 5 prosent fra 2008 til 2012. Protokollen løper altså ut neste år, og den har ingen arvtaker. Til tross for protokollen har verdens samlede klimagassutslipp i denne perioden økt. I løpet av 20 år har altså ikke Klimakonvensjonen utrettet stort. Enkelte legger skylda for dette på selve FN-systemet. 194 land må bli enige, sier de. Det går ikke. Men er forklaringen så enkel?
Neppe. I så fall skulle alle FN-prosesser ha mislyktes. Det har de ikke. FN har produsert 300 traktater, som regulerer alt fra bruken av verdensrommet og havbunnen til utslippene av ozonskadelige gasser. Men å slippe ut drivhusgasser, noe av det aller farligste vi mennesker gjør, har vi ikke klart å bli enige om å slutte med. Hvorfor ikke?

Jeg tror egentlig ikke vi vil. For det første vil ikke industrien som tjener gode penger på å brenne kull og olje, redusere sine inntekter. Dessuten er ikke de rike landene villige til å betale det det koster å redusere sine egne klimagassutslipp; de vil heller redusere utslippene i fattige land. Mens utviklingslandene egentlig ikke er så interessert i å redusere utslippene sine, de vil heller ha økt levestandard. (Og hvem kan egentlig klandre dem for det?) Noen land, som for eksempel Bolivia og Cuba, har i stor grad benyttet klimaforhandlingene til å stikke kjepper i hjulene for enhver løsning som involverer markedsøkonomiske virkemidler.

Klimaforhandlingene i FN-regi er så fulle av agendaer og interessekonflikter at det er vanskelig å skjønne hva deltakerne egentlig forsøker å oppnå. I tillegg har ulike interesseorganisasjoner presset på for at klimaforhandlingene skal omfatte alt fra å begrense spredning av atomvåpen til å beskytte kvinner og barns rettigheter. Edle hensikter, men det er altså ikke formålet med nettopp disse forhandlingene. Og jo flere gode hensikter man blander inn, desto vanskeligere blir det å finne en løsning. Disse hensiktene fungerer som en meget behagelig sovepute for de som vil bevare status quo. I klimaforhandlingene er man nemlig ikke enige om noe før alle er enige om alt. Med så mange agendaer vil det ta tid; veldig lang tid. Og vinnerne er kull- og oljeindustrien, som slipper kostbare reguleringer. Taperne er alle oss andre, som må leve med farlige klimaendringer.
Forskerne sier at vi helst bør begynne å redusere verdens samlede utslipp innen 2015, dersom vi til en fornuftig pris skal unngå overoppheting av jorda. Det er bare tre år til, så dette haster. Vi behøver flere land som evner å kutte klimagassutslippene uten å senke levestandarden, slik at resten av verden ser at disse to målene faktisk er forenlige. Best av alt: Vi trenger ikke å vente på et FN-vedtak for å sette i gang med det. Alt vi trenger er vilje.
Men så langt har ikke Norge vært et eksempel til etterfølgelse. Vi har økt våre CO2-utslipp med 30 prosent siden 1990. Norge har riktignok redusert utslippene av andre klimagasser betraktelig, slik at bildet samlet sett ikke er så mørkt. Men vi klarer altså ikke å få bukt med utslippene av den aller viktigste drivhusgassen.
Rapporten Klimakur 2020, som ble utarbeidet av Klima- og forurensningsdirektoratet i fjor, har vist at Norge kan redusere sine utslipp betraktelig. Rapporten inneholder en lang liste med utslippsreduserende tiltak som politikerne kan iverksette. Men i stedet for å gjennomføre anbefalingene fra embetsverket, signaliserer regjeringen nå at den vurderer å skrote målet om å ta mesteparten av kuttene hjemme.

I stedet for at vi skal redusere Norges hjemlige klimautslipp, mener Finansdepartementet det er mer kostnadseffektivt å hjelpe andre land med å redusere sine. Norges regjering legger også stor vekt på at det er viktig å støtte tiltak som kan øke klodens totale kapasitet til å holde på karbon. Derfor skal mange norske og kostnadseffektive milliarder investeres i prosjekter som forhindrer avskoging i utviklingsland.

Det er altså ikke evnen til å redusere egne utslipp det skorter på, men viljen. Og et betimelig spørsmål, etter 20 år med internasjonale møter og forhandlinger, er om også resten av verden er villig til å gjøre det som er nødvendig for å unngå farlige klimaendringer.

Det ser mørkt ut. Amerikanerne vil ikke redusere sine utslipp, og kineserne vil ikke forplikte seg til kutt før amerikanerne gjør det. EUs mål om å redusere unionens klimagassutslipp med 20 prosent innen 2020 står foreløpig ved lag, men i 2008 utsatte EU gjennomføringen av en del krevende utslippskutt. Da fikk industrien adgang til å oppnå halvparten av sine utslippsreduksjoner gjennom å kjøpe kvoter fra Kyoto-protokollens grønne utviklingsmekanisme, og energiprodusenter i de nye medlemslandene ble unntatt fra kvotesystemet. Slikt sår tvil om EUs vilje til å gjennomføre sine egne mål.

Så lenge det ikke finnes vilje til å redusere klimagassutslippene, kan vi heller ikke forvente at FN-forhandlingene leverer løsninger.

Publisert som kronikk i magasinet Klima 6/2011